faith.jpg
 

 

Det er mange grunner til at filmen om superlivredderen Ben Randall (Kevin Costner) har blitt en av mine favorittfilmer. En av dem er at den på en sterk måte får fram menneskets verdi.

 
 

Ben Randall er den amerikanske kystvakts beste livredder. Han er utrolig sterk, tøff og utholden og ofrer alt for å redde mennesker. De umenneskelige kravene han stiller til seg selv, gjør at han får en skikkelig knekk etter en mislykket og tragisk redningsaksjon. 

Motvillig går han med på å trene en gjeng med aspiranter til A-troppen i kystvakta, der strykprosenten er over femti. Blant aspirantene er den blærete svømmestjernen Jake Fisher (Ashton Kutcher). Av grunner vi etter hvert får kjenneskap til, er Jake mer interessert i å slå Bens livredningsrekord enn å redde liv. Han får naturlig nok knalltøff behandling av den utradisjonelle treneren. Etter hvert viser det seg at de har mer til felles enn de tror. Når de atten ukene er over, skal Ben og Jake ut på virkelig oppdrag sammen i Beringhavet.

The Guardian er en spennende film med mange realistiske og dramatiske redningsscener. Den varer i to timer og 10 minutter, men blir – etter min oppfatning – aldri kjedelig. Som vanlig i nyere filmer, sliter helten med noen problemer på hjemmebane og en del indre konflikter. Selv om en ikke kan vente mer av Hollywodfilmer, er det trist at seksualmoralen er så slett. Heldigvis tar Jake til vettet etter som tida går, og viser at han er klar til å forplikte seg på kjærlighetsfronten.

Hovedkritikken mot filmen går på at den er en typisk amerikansk heltefilm. Personlig har jeg ikke noe imot helter. Hadde det ikke vært for hverdagsheltene som ofrer seg for andre, hadde jordkloden vært et atskillig dårligere sted å bo på. På meg virker filmen motiverende og inspirerende – spesielt på to områder: Randals innsats for å redde mennesker, minner om Jesu kjærlighet til hver enkelt av oss. Vi holdt alle på å omkomme, men Jesus ga sitt liv for å redde oss. Det enkelte menneskes verdi og fokuset på å ofre seg selv for å redde andre, gjennomsyrer filmen.

En annen tankevekkende side er Randals forsøk på å minske avstanden mellom skole og virkelig liv. En blir ikke en livredder bare ved å vite hva man skal gjøre når ulykken er ute, men ved virkelig å utføre tinga. Derfor velger han konsekvent praktisk trening framfor teoretisk undervisning. Det gjør ham til en utradisjonell, dyktig, men knallhard lærer. Dette minner ikke lite om Jesu måte å trene sine tolv lærlinger på, og står i sterk kontrast til vår tids ineffektive  menighetsvirksomhet.

Hva hadde skjedd hvis norske menighetsledere hadde tenkt mer likt Randall. Tenk deg en søndagsgudstjeneste der pastoren hadde starta gudstjenesten med å spørre forsamlingen: - Hvor mange av dere ønsker å lede nye mennesker til Jesus? … - OK! Dere som ikke rakk opp handa, kan bare gå hjem og kose dere. De som rakk opp handa kan bli med meg ut i den virkelige verden og dele evangeliet med noen nye.