faith.jpg
 

 

Når hjelpetreneren på fotballaget til sønnen vår, ropte ut over hele banen: ”Du spiller som en gud, Lars”, kunne vi formelig se hvordan sjøltilliten fikk ham til å rette ryggen og gå på med nytt mot.

 
 

I denne artikkelen kan du lese om kraften i ekte oppmuntring, hvordan du gjør ditt barn til en tyv og Pygmalion i klasserommet. ”Barn pleier å leve opp til det du tror om dem”, sa førstedame Lady Bird Johnson i sin tid. ”Barn lever av melk og ros”, er det en annen som har sagt. 

Pygmalion i klasserommet
I George Barnhard Shaws skuespill Pygmalion vedder en professor på at han skal greie å gjøre ei fattig, fillete jente til en elegant lady på tre måneder. Det gjør han ved å behandle henne som en lady. I 1968 publiserte Harvard-professor Robert Rosenthal Pygmalion in the class room. Studiet handler om hvordan læreres forventninger kan bli selvoppfyllende profetier for elevene. Avhandlingen beskriver et eksperiment som ble gjort på en barneskole i Statene. Til tross for kritikken eksperimentet ble utsatt for, ikke minst de etiske betenkelighetene, har studiet blitt en klassiker.

Tankevekkende resultater
I starten av et skoleår gikk alle elevene ved skolen gjennom en intelligenstest. Deretter ble 20 prosent av elevene tilfeldig plukket ut – uten hensyn til resultater – og beskrevet for lærerne som elver med usedvanlig potesial for intellektuell utvikling. Etter 8 måneder ble det gjort en ny test. Det viste seg da at de 20 prosentene hadde hatt en betydelig større forbedring av resultatene enn de andre. Lærerne beskrev disse barna som lykkeligere, mer nysgjerrige og mer hengivne enn gjennomsnittet, og med større sjanse til å lykkes seinere i livet. Studiet konkluderer med at læreres holdning og forventning til elevene har stor innvirkning på deres faglige utvikling. Rosenthal mener selv at klangen i stemmen, ansiktsuttrykk, berøring og kroppsholdning er noen av midlene vi ubevisst bruker i formidlingen av forventninger til barna. 

Slik gjør du ditt barn til en tyv
Boka ”Hvordan få frem det beste i folk”* (anbefales!) viser til en artikkel av psykolog C. Knight Aldrich, som i mange år jobbet med kriminelle barn. I artikkelen forklarer han hvordan foreldre kan gjøre barn til tyver ganske enkelt ved å fortelle dem at de er tyver første gang de stjeler. For å unngå at barnet stjeler igjen foreslår Aldrich følgende reaksjon: ”Dette ligner jo ikke deg i det hele tatt. Det du gjorde var galt, og det vet du, men vi er sikre på at du aldri kommer til å gjøre noe sånt igjen.”

Belønning bedre enn korreks
I en fase jobba vi hardt med å få vår datter til å holde det ryddig på rommet sitt. Vi prøvde å gi henne mange gode grunner til å holde det ryddig. Vi prøvde med formaninger, advarsler og straff (trekk i ukelønn). At hun måtte være inne en fredagskveld og rydde rommet mens venninnene var ute og hadde det gøy, trodde vi skulle bli en vinner, men virkningen var dessverre kortvarig. En høst bestemte Elisabeth og jeg oss for at vi skulle gi henne noen ekstra hundrelapper til jul. I stedet for bare å gi det i julegave, fikk vi den lure idéen å gi henne pengene som belønning hvis hun klarte å holde rommet ryddig fram til julaften. Resultatet var helt utrolig! Rommet var absolutt helt strøkent hver eneste dag fram til julaften!

Oppmuntring gir motivasjon
Alle har vel opplevd hvor mye litt ros kan gjøre. En kan leve lenge på ekte oppmuntring. At frøken i andre klasse tok et skikkelig tak i øret på Erik Odden med den ene handa og mitt med den andre, var velfortjent og det skada oss absolutt ikke (selv om det siden har blitt forbudt). At hun gråt da hun gjorde det, hjalp oss å forstå at det var gjort i kjærlighet og med de beste intensjoner. Vi forsto at hun brydde seg om oss og følte med oss. Heldigvis vanka det litt ros også i blant. Det er underlig hvordan en fortsatt etter så mange år kan kjenne de gode følelsene litt skryt skapte i barndommen. Til og med når oppmuntringen var overdrevet, ga den motivasjon.

Oppmuntring = sette mot i
Når hjelpetreneren på fotballaget til sønnen vår, Lars Ruben, ropte ut over hele banen: ”Du spiller som en gud, Lars”, kunne vi formelig se hvordan sjøltilliten fikk ham til å rette ryggen og gå på med nytt mot. Selv skulle jeg ønske jeg hadde vært mindre opptatt med å korrigere mine barn for småfeil og vært rausere med rosen da de vokste opp. Ordet ”oppmuntre” er ofte oversatt med ”sette mot i” i nynorskbibelen. Denne oppfordring fra Bibelen kan i høyeste grad anvendes i barneoppdragelsen: ”Vis til rette dem som lever et uordentlig liv, sett mot i de motløse, ta dere av de svake, og vær overbærende mot alle.” Når vi ser hva sann oppmuntring kan gjøre med et barn, ønsker vi at det først og fremst er oppmuntring som skal prege oppdragelsen.