Tåredalen

Noen av de beste tiltak i verden startet i en personlig krise. I tåredalen blir vi forandra - enten til det bedre eller til det verre.

For et par måneder siden leste jeg historien om argentinske Susana Trimarco. Da datteren hennes forsvant i 2002, satset hun alt på å finne henne. Etter sju år, er hun fortsatt ikke funnet, men Susana har hjulpet minst to hundre andre tvangsprostituerte til frihet.

Omtrent samtidig hørte jeg et intervju med en forretningsmann som følte seg helt rettsløs etter at han fikk falske anklager mot seg. Han bestemte seg for å hjelpe andre i samme situasjon.

Jeg begynte å tenke på familiene til de to jentene som ble brutalt drept i Baneheia i år 2000. Bare noen måneder etter at det grusomme skjedde, startet mamman til ene Stine Sofies Stiftelse, for å hindre vold og overgrep mot andre barn. Daglig leder i stiftelsen er Bente Bergseth, som selv har vært utsatt for overgrep i fjorten år. Disse kvinnene har snudd sin egen bunnløse sorg til syrke.

Tåredalen
For noen uker siden leste jeg Salme 84 i Bibelen om «de som har fått pilegrimsveien lagt ned i sitt hjerte»: «Når de går gjennom tåredalen, gjør de den til en kilde.» Det slo meg at det er nettopp det Ada Sofie Austegard, Bente Bergseth, Susana Trimarco og uttallige andre har gjort. De har gått gjennom tåredalen. Men i stedet for å grave seg ned i selvmedlidenhet, bitterhet, hat og sorg, har de snudd det vonde til noe godt. Smerten har blitt en motivasjon til å hjelpe andre. De har gjort tåredalen til en kilde. Alle ville forstått det hvis de gikk under i fortvilelse og depresjon. Men de valgte i stedet å reise seg og bruke sin egen tragedie som drivkraft til å gjøre noe for andre.

Godt ut av vondt
Jeg skulle likt å vite hvor mange gode initiativ, tiltak og bevegelser i verden som startet i tåredalen. Hvor mye medfølelse har blitt født i savn? Hvor mye trøst har blitt forløst i egen sorg? Hvor mye helbredelse har kommet ut av egen sykdom? Hvor mye vakker kunst er produsert i personlig smerte? Hvor mange gode ideer har sett dagens lys i en problemfylt situasjon? Hvor mange initiativ til vennskap har sitt opphav i sjølfølt ensomhet? Hvor mange seire har kommet ut av personlige nederlag? Hvor mye visdom har blitt tilegnet gjennom følgene av egen dumhet? Hvor mange gode valg har blitt tatt etter at resultatene av dårlige valg er erfart? Det ser nesten ut til å være mer regelen enn unntaket at ønsket om å hjelpe starter i egne vanskeligheter. Hvorfor frykter vi da smerten, sorgen og problemene så mye?

Det avgjørende valget
På langt nær alle personlige tragedier fører til gode ting. Nylig drepte en familiefar sin kone og hennes datter etter en smertefull skilsmisse og opprivende fordelingsstrid. Mang en forbryter forklarer sin løpebane med smerten andre har påført dem. Det spekuleres i at grunnlaget for Hitlers og andre onde diktarorers barbariske oppførsel, var personlige nederlag og fortvilelse i barndommen. Ikke alle som blir misbrukt, begynner å hjelpe andre misbrukte. Dessverre! Noen blir til og med misbrukere selv.

Valga vi gjør i tåredalen, får ofte store konsekvenser, både for oss selv og andre. Ingen går uforandra gjennom den dalen. Forandringen blir enten til det bedre eller til det verre. For Guds skyld, velg at tårene skal bli en kilde til liv for deg selv og andre! Da er turen gjennom tåredalen verd det!

Her er en bønn du kan be når du er i tåredalen:
Kjære Gud! Jeg vil at smerten i livet skal føre til noe godt. Derfor sier jeg nei tilselvmedlidenheten og de destruktive reaksjonene. Jeg velger å snu det vonde til noe godt. La meg være blant pilegrimene som gjør tåredalen til en kilde.