faith.jpg
 

 

Det som skjedde da de mord- og torturanklagede møtte sine ofre i Sør-Afrika i 1996, er uhyre sterkt og gripende. Den klisjéaktige utroskapshistorien i filmen tar fokuset bort fra en av vår tids viktigste historier. 

 
 

Scenen med gutten på tolv år som omfavner mannen som drepte begge foreldrene hans, er enormt gripende. For gutten hadde det å være vitne til at foreldrene hans ble brutalt drept, gjort så voldsomt inntrykk at han vært stum siden. Likevel, under høringen går han frivillig og på eget initiativ bort og legger armene om halsen på drapsmannen. 

I mai 2005 la jeg ut en artikkel om den grenseløse tilgivelsen etter folkemordet i Rwanda og grusomhetene under apharteid i Sør-Afrika. Jeg gjenga NRK-korrespondent Tomm Kristiansens referat fra et av møtene med Sannhets- og Forsoningskommisjonen, der en politimann bekjenner sine forbrytelser: ”Jo, det stemmer at han bandt 12-åringen etter beina, festet tauet bak bilen og kjørte ham rundt i bydelen til hodet sprakk. Jo det stemmer at de kuttet av hendene, så liket ikke kunne identifiseres med fingeravtrykk. ”Hvor er liket”, spør moren som sitter i salen. Nei, det kan han ikke huske. Det var så mange. Moren utstøter et brøl.” Kristiansen tror ikke folk i Vesten greier å forstå at noen kan tilgi noe sånt. 

Det er det som skjedde under disse høringene i Sør-Afrika i 1996 filmen ”In my country” handler om. Filmen er basert på Antjie Krogs bok ”Country of My Skull". Jeg har ikke lest boka, så den tåpelige utroskapshistorien mellom den amerikanske og den sørafrikanske journalisten, spilt av Samuel L. Jackson og Anna Malan, kan jo både være sann og selvopplevd, for alt jeg vet. Det er jo også forståelig at den emosjonelle påkjenningen den hvite sørafrikanske reporteren går gjennom, gjør henne spesielt sårbar og utsatt for et tragisk feilgrep. Vi forstår at dette er et poeng i filmen. 

Jeg skulle bare ønske at produsentene kunne konsentrert seg om å fortelle historien om ofrene som forsoner seg med sine overgripere, uten å blande inn den andre historien. Med Kristiansens reisebrev friskt i minne, satt jeg igjen med en følelse av at filmskaperne hadde misbrukt   
muligheten til å fortelle en vår tids viktigste historier.