faith.jpg
 

 

– Kan du fortælle mæ kem du er førr enn kar? spør han gamle Sedolf.
 
– Jeg er presten, svarer den unge mannen. Præsten? Korr i
hælvete er du præst?
 – Jeg vet ikke hvor godt du er kjent i helvete, svarer presten med et imøtekommende smil, - men du er antakelig et av mine soknebarn.

 
 

I løpet av mine 7 år i Vesterålen fikk jeg virkelig sans for nordnorsk humor. Derfor ble bøkene om Oluf kjærkommen sengelektyre her i huset. Da jeg nylig kom over Det latterlige alvor (2003) til en billig penge i Bokbyen i Fjærland, var forventningene høye. Selv om denne boka er mer alvorlig enn latterlig, ble jeg ikke skuffa. Boka er full av kloke og tankevekkende ord om humorens betydning for motivasjon, trivsel og helse. Arntzens personlige opplevelse av humor i kirken er imidlertid et trist kapittel.

Humoren er livets støtdemper
Forfatterens personlige beskrivelse av hva moras humor betydde for ham i en ellers tung oppvekst, er gripende og inspirerende: ”Mammas umåtelige humor skulle kommer til å forme hele meg.”  (…) ”Ho eide ein trufast humor med en indre glede som ga ho en livsvilje og et livsmot som beseira absolutt alt av armod og begredeligheita.” 

Sitater og illustrasjoner 
Bokas håndplukka sitat fra Den store humoristiske sitatboken av Steinar W. Næss og Dagfinn Bakkes illustrasjoner, gjør boka bare enda mer varm og fargerik. Her er et sitat av W. H. Auden: ”Vi er her på jorda for å gjøre godt for andre menneska. Ka de andre gjør her, aner jeg ikkje.” I kapittelet Humor for helsas skyld, har han følgende sitat av Walter Matthau: ”Legen min ga meg seks måna å leve, men da jeg ikkje kunne betale regninga, ga han meg seks til.”

Aldri latterkule fra prekestolen
Arntzen mener at et særtrekk ved predikanter er deres totale mangel på humor. Det er ikke mange forkynnere som har lagt seg Søren Kierkegaards ord på minnet, hevder han og siterer: ”En ekte kristen er en som ser religionen og seg selv i et humoristisk perspektiv.” ”Det er visst om å gjøre å ikkje vise glimt av en glad og munter Gud. Det er ei virkelig stor synd at vi nok aldri får oppleve ei latterkule fra en preikestol i kirka” skriver Arntzen, og argumenterer godt for at Skaperen sjøl må være humorist: ”For hadde ikke Vårherre hatt humor sjøl og verdsatt den, ja så hadde han vel ikkje gitt oss den heller?” 

Den onde og den gode humoren
Humorprofessoren etterlyser arbeidsglede og hverdagshumor, og mener smilet holdet på å stivne i vårt stadig kaldere samfunn. ”Er arbeidets glede og arbeidets velsignelse også blitt en tapt verdi for oss?” spør han. Han berører mobbing på arbeidsplassen og tar et oppgjør humoren som har som mål å skade andre. I kapittelet Den onde humoren finner Arntzen det nødvendig å advare mot den kalde ironiseringa av navngitte personer, som han mener stadig oftere skjer på TV. 
Det er den livsbejaende, hjertegode og varme humoren Arntzen vil framelske. Den gode latteren som forlenger livet. 

”Det er visst bare en ting man virkelig kan bli glad av, det er å være det.” Piet Hein