faith.jpg
 

 

De siste åra har Åge Åleskjær lansert en ny reformasjon. I sin masteravhandling tar Lars Olav Gjøra et velbegrunna oppgjør med Åleskjærs bibeltolkning.

 
 

I 2004 ga pastor i Oslo Kristne Senter, Åge Åleskjær, ut boka ”Fullstendig frihet” med undertittelen: ”Vi trenger en ny reformasjon!” To år seinere ga han ut oppfølgeren ”Nå taler han fra himmelen”. I begge bøkene fokuserer han på kristen frihet fra krav, bud og regler. Han understreker at vår åndelige utvikling skjer ved Guds nåde og ikke ved eget strev. Alle hans seminarer siden 2001 har sentrert rundt reformasjonsbudskapet. 

De fleste kristne ledere støtter sikkert Åleskjær i hans intensjon om å sette folk fri fra loviskhet. Noen av tolkningene hans har imidlertid skapt debatt.  Ikke minst gjelder dette inndelingen av Bibelen og synet på de ti bud. 

Mens Lars Olav Gjøra var hovedfagsstudent ved Menighetsfakultetet i Oslo, gjorde han en grundig vurdering av Åleskjærs syn. I 2005 skrev han en masteravhandling med resultatene av studiene. I fjor høst ga forlaget Refleks ut en lettere bearbeidet versjon av avhandlingen. Boka har fått tittelen ”Den nye reformasjonen”, med undertittel ”Åge M. Åleskjær og hans syn på frihet fra loviskhet”. Gjøras evne til å bevare saklighet kombinert med positiv velvilje boka gjennom, gjør lesingen til en oppbyggelig opplevelse.  

Etter en kort introduksjon av ”Trosbevegelsen” og dispensasjonalismen, presenterer forfatteren Åleskjærs hensikt, bibelsyn og forhold til loven. Deretter tar han tak i 2. Timoteus 2,15, som er utgangspunktet for pastorens inndeling av Guds Ord. Han viser at verset ikke handler om dele inn Bibelen, men om å ”holde stø kurs og forkynne evangeliet i sin renhet uten å bli influert av vranglære” (side 31 i boka). 

Videre tester Gjøra holdbarheten i Åleskjærs syn på de fire evangeliene. Pastoren plasserer nemlig Jesu ord under den gamle pakt, og hevder at disse derfor ikke har like stor relevans for oss som Paulus brev. Et eksempel er Fadervår, som Åleskjær mener ikke er en nytestamentlig bønn. Forfatteren viser at man ikke kan skille mellom Fadervår og Paulus i kampen mot loviskhet. Heller ikke er det naturlig å gi Paulus brever større vekt enn den øvrige brevlitteraturen. ”Jesu forkynnelse, inkludert Fadervår, tilhører den nye pakt” slår han fast i konklusjonen.  

Gjøra tar avslutningsvis et berettiga oppgjør med Åleskjærs syn på de ti bud og hans tolkning av Matteus 5,17-18. Han viser samtidig at pastoren ikke er konsekvent på dette punktet. ”Jesus poengterer nettopp at loven aldri vil forgå, og dette er da med rette en innvending mot Åleskjærs forkynnelse” skriver forfatteren avslutningsvis. 

Forfatteren holder fast på at Åleskjær ”gjør en nødvendig jobb, og det meste av budskapet er bra”, men finner det likevel nødvendig å påpeke svakhetene ved den feilaktige inndelingen av Bibelen. Han er ikke i tvil om at pastor Åge vet hvordan en skal leve det kristne livet, men er redd for at andre misforstår. ”Nåden er stor nok til å bli misforstått, og kanskje også stor nok til å bli misbrukt” skriver Gjøra treffende.   
    
Til å være en masteravhandling er boka relativt oversiktlig og lettlest, og anbefales herved, spesielt for dem som har fått med seg noe av Åleskjærs undervisning de siste åra. Den er 83 sider og koster 188 kroner.